Fra null til Ultra

Fra null til ultra

Tekst: Julius Copcutt og Anna Kernell / Bilder: Kalle Jansson og Victor Inggårde

Det var når jobben møttes en gang i uken for å løpe, ledet av en løpetrener, hvor Robert innså at løping kunne være noe helt annet enn det han hadde trodd. - Jeg har alltid tenkt at løpere er de man ser ute på gata, springende på asfalt rundt kvartalet og det har aldri lokket meg. Jeg har dessuten hatt en den problemer med kneskader siden min ungdom. Men om man kan bruke det som trening for å løpe i skogen, på stier og kanskje over fjell og daler, da forandres jo alt. Robert Svanell er 28 år gammel og en av forfatterne bak produktbeskrivelsene på addnature.com og bikester.se. Han er, siden forrige sommer, tobarnspappa og er bosatt i Hägersten i Stockholm. En voksende nysgjerrighet om hva menneskekroppen er kapabel til når det gjelder langdistanseløping har vekket en ny drivkraft hos han. Han vil oppleve de svenske fjellene med løpeskoene på. Og for å nå dit, kreves en hverdag som tillater og oppfordrer til trening. - Løping er en sport man kan ta med seg stort sett overalt. Hvor enn vi er med familien kan jeg komme meg ut og være borte i noen timer og på den måten oppleve omgivelsene på en helt annen måte.

Steget videre, fra å prøve noe og like det, til å bli helt oppslukt, skjedde i følge Robert automatisk. Han ville vite mer om hvem som holdt på med dette, leste bøker og reportasjer og så på dokumentarer. Og jakten på informasjon ga inspirasjon. - Det handler ikke om tempo og konkurranser i første omgang. Jeg har forstått at det er en måte å være i naturen på, oppleve naturen, ha det morsomt og kunne bevege seg raskt og smidig. Den største delen av sitt voksne liv har Robert hovedsakelig viet til mountainbike, snowboard og surfing, og kontrasten i løping kan virke stor. Men Robert kan imidlertid se en rød tråd. - Jeg får samme kick av løping som når jeg sitter i havet og venter på bølgene. Løpingen er renere og enklere enn syklingen, siden du ikke trenger så mye utstyr. Den samme renheten liker jeg med surfing. Du har ett hjelpemiddel og så hjelper naturen med resten, i tillegg til det du gjør med kroppen din såklart.

Høydemeter midt i Stockholm

Knappe tre måneder inn i den nye interessen, melder Robert seg på et løp i Hammarbybacken sør i Stockholm. Han skal løpe 23 kilometer, mer enn ett halvt maraton, i kupert terreng som totalt gir 1020 høydemeter. - Jeg hadde løpt veldig lite frem til da, men var sugen på å teste. Det var annerledes fra alt annet jeg hadde gjort tidligere. Jeg hadde aldri løpt så langt, og aldri i kupert terreng. Det føltes veldig kult og jeg tenkte den hel del på hvordan jeg skulle legge opp løpet. Smilende, som om han ler litt av sin egen naivitet, forteller han om hvordan forberedelsene gikk. - Jeg prøvde å løpe litt lengre strekninger for å vite om jeg hadde noen sjanse til å klare det, men ellers var det veldig lite forberedelser. Jeg var aldri der og testet før løpet, jeg ville bare ha noe morsomt og motiverende foran meg.

Løpet gikk bra, Robert kom seg gjennom og i mål med krefter igjen. - Det er delvis der idéen om lengre og kuperte distanser virkelig begynte å ta form, ettersom jeg innså at jeg faktisk kan klare det til tross en fortid med kneskader. Rett etter dette begynte vi å prate om Kungsleden og hvor heftig det hadde vært å oppleve naturen på den måten. Fjelløp var ikke den eneste tanken som ble født ut av høydemeterne i Hammarby. Å gjøre løpingen til en større del av livet og i den mer direkte omgivelsen lokket. Etappene på Sörmlandsleden føltes nærmere og inspirerende.

Alvoret nærmer seg

Selv om løping kommer til å bety noe nytt for Robert, hvor bildet er å være omgitt av skog og natur eller å oppleve fjellstier, ser løpetreningen i hverdagen litt annerledes ut. For å utvikle seg selv, bestemmer han seg for å få hjelp. En solrik og frisk torsdagformiddag i januar, tar Robert på seg sykkelhjelmen og sykler de sju kilometerne fra Addnatures kontor på Östermalm til Aktivitus i Solna for treningsrådgivning. Der skal han gjennom ulike tester for å finne ut hvilket fysisk nivå han ligger på og hvordan han skal legge opp sin trening på best mulig måte for å fortsette å utvikle seg innen løping. Når testen skal gjennomføres, begynner Robert å få vondt i ett kne. Han har gått ut for hardt i løpingen og skaden forventes av folk i hans omgivelse, men kanskje ikke av han selv. Det viser seg at han lider av et «irritert kne» og han får et tilpasset program for å kvitte seg med det, for å deretter bygge opp kroppen sakte med målet om å kunne løpe lange distanser. - Fra testen som målte oksygenopptakskapasitet, puls og melkesyrestige fikk jeg vite at jeg hadde gode forutsettninger kondisjonsmessig for å løpe lange distanser. Jeg fikk ett bra resultat, men jeg trenger å bygge opp kroppen for at den skal klare belastningen. Etter noen uker med treningsprogrammet er kneskaden nesten helt borte og Robert opplever en stor forskjell. Testene har også vært en push i rett retning for å holde oppe hverdagsløpingen, selv om det er vanskelig å motivere seg når det ikke er skog eller fjell i nærheten. - Selv om jeg synes at noe er kult og vil satse på det, så trenger jeg en push fra noen som sier til meg at jeg må ut i dag. Nå har jeg det i form av ett skjema i telefonen, som sier til meg å løpe en viss distanse tre ganger i uka.

Etter fire måneder kommer Robert til å gjøre en ny test, for å deretter få ett nytt opplegg. Men målbildet er klart, de lange avstandene er innen rekkevidde, og tiden da løping var irrelevant er bare et minne. - Innsikten om at vi mennesker er ment for å løpe langt fortsetter å være en drivkraft, og bildet av lykke og glede i dette har blitt Kungsleden. Det trenger ikke å gå fort, jeg vil bare at det skal fungere.

20 måneder senere

Er du fortsatt hooked på løping? Ja, jeg har løpt kontinuerlig. Ikke løpt så mange løp før nå i sommer, men i hverdagen flyter det på bra. Var ikke du med på Åre Extreme Challange i fjor? Jo, stemmer det. Med løping og sykling, padlingen ble dessverre avlyst på grunn av været. Men jeg og en kompis gjennomførte også Sjöloppet i Eksjö, 30 km swimrun. Så da ble det en del konkurranser likevel? Haha, ja. Målet etter de første testene på Aktivitus var å løpe ultraløpet Tjejmaraton senere på høsten. Det er altså et 50 km løp både for jenter og gutter, der alt overskuddet de tjener går til Panzisjukehuset i Kongo, der voldsutsatte kvinner og barn får behandling. Dessverre så ble jeg sjuk så jeg gikk glipp av det, men meldte meg på Sörmland Ultra i stedet, et 50 km løp som gikk av stabelen senere. Det var kult! Og i sommer ble det Fjellmaraton 100K.

Kult! Hvordan gikk Fjellmaratonet? Jo, jeg synes det gikk bra. Jeg klarte å komme meg gjennom det og beholdt gløden på topp hele tiden. Jeg kjente aldri at jeg ville bryte. Men jeg hadde kanskje undervurdert det litt, ikke distansen men at det er på fjellet og at det er mange høydemeter. Så hadde jeg nok også undervurdert hvor langsomt det skulle gå, for jeg trodde at jeg skulle kunne løpe fortere. Det var så vanskelig å vite hva man skulle forvente seg. Jeg gjorde en ultraintervalløkt en måned før, da jeg løp 6x10 km med en times hvile mellom hver mil. Det gikk så sjukt bra og jeg følte meg utrolig klar for 100K. Men jeg innså jo etterpå at vi øvde på så og si flat mark, og det var jo en stor forskjell fra fjellmiljøet. Høydemeterne tar jo mange krefter. Mine ben var egentlig helt ferdige etter halve løpet, så jeg måtte bare gjøre det jeg kunne for å få meg selv i mål. På ett sted i løpet løper man ned en topp som man skal opp igjen med en gang. Når jeg løp nedover husker jeg at jeg tenkte «jeg kommer aldri til å orke å løpe opp her igjen». Men når jeg var på vei opp hadde jeg glemt det og jeg tenkte ikke så mye. Men som sagt, det var ett skikkelig morsomt løp!

Og hvordan har det gått med det irriterende kneet? Det har vært med hele tiden, men det har aldri blitt så ille som det ble når jeg skulle ta testen. Jeg har håndtert det med hvile i noen dager, så har det blitt bra igjen. Men det har ikke vært noe større problem. Det var egentlig bare når jeg hadde Corona og var forkjøla en stund, jeg har vært borte fra løpingen over lengre tid. Det var vel en ukes tid. Har du noen tips til hvordan man får løpingen inn i hverdagen? Du som har to småbarn og alt. Jeg synes det har vært en stor fordel å hele tiden få hjelp av en trener med å gjøre programmene. Da har jeg ett løpeskjema som sier hva jeg skal gjøre og da blir det mye lettere å følge det og faktisk komme seg ut. Jeg møter treneren min litt nå og da for å gå gjennom teknikk og styrkeøvelser, gjøre litt ekstra tester og sånn. Men ellers prøver jeg å løpe så mye jeg kan i lunsjen eller til og fra jobben, for at det ikke skal krasje med familien. Jeg løper i helgene noen ganger, men da forsøker jeg å gjøre det tidlig på morgenen før dagen starter.

Hvordan blir det med Kungsleden? Er det fortsatt den store drømmen? Nja, kanskje ikke akkurat den leden. Litt mer eventyrsløping alene hadde vært kult. Men akkurat nå satser jeg vel mest på swimrun, selv om jeg egentlig ikke er veldig glad i svømming – haha. Men det er morsomt å teste litt miks og at man gjør det sammen med noen. ÖTILLÖ World Championship er vel det store målet. Ellers holder jeg faktisk på utdanner meg til personlig trener nå i høst, med fokus på kondisjon og utholdenhet. Så får vi se om jeg kommer til å jobbe med det eller om det blir mer for min egen del. Men å jobbe med det litt sånn på siden hadde vært kult – å coache og følge noen andre.