Tau

Tau

Å velge riktig tau er en av de viktigste avgjørelsene du tar når du skal utstyre deg for klatring. Det er bindeleddet mellom deg og veggen, og utstyret som gjør at du kan flytte grenser med trygghet. Selv om alle klatretau ser ganske like ut ved første øyekast, er det store forskjeller på egenskaper, bruksområder og konstruksjon. Enten du henger på plasttak inne, jobber med et prosjekt på cragget eller skal opp i fjellet, finnes det varianter som er tilpasset akkurat det du skal drive med.

Dynamisk eller statisk?

Det aller første skillet vi må gjøre er mellom dynamiske og statiske tau. Til nesten all form for klatring – enten det er sport, trad eller is – bruker vi dynamiske tau. Disse er konstruert for å strekke seg ved belastning. Denne elastisiteten er helt avgjørende for å absorbere energien fra et fall, slik at rykket blir mykere for både klatreren, sikreren og sikringsmidlene i veggen.

Statiske tau (ofte kalt semistatiske) har minimal strekk. De skal aldri brukes til å sikre en klatrer på led, da et fall på et statisk tau kan gi skadelig høy belastning på kroppen. Disse tauene er derimot verktøyet du trenger for rappellering, heising av utstyrssekker (hauling) eller arbeid i tau der du ønsker en fast posisjon uten å "bounce" opp og ned.

Heltau, halvtau og tvillingtau

Når vi snakker om dynamiske tau, deler vi dem gjerne inn i tre kategorier basert på hvordan de brukes:

• Heltau: Dette er standarden for sportsklatring og inneklatring. Du klatrer med én enkelt taustreng som klippes i alle sikringene. De er enkle å håndtere og robuste.
• Halvtau: Her bruker du to separate tau. Du klipper dem vekselvis inn i sikringene (venstre tau i én, høyre i neste). Dette reduserer taudraget betraktelig på ruter som går i sikksakk, og gir dobbel sikkerhet hvis ett tau skulle bli skadet over en skarp kant. Dette er ofte foretrukket på tradklatring og i fjellet.
• Tvillingtau: Også her bruker du to tau, men forskjellen er at begge tauene alltid skal klippes sammen i hver sikring. Dette systemet er veldig lett og brukes ofte på lange alpine turer eller isklatring der lav vekt er prioritert.

Tykkelse og håndtering

Diameteren på tauet påvirker både vekt, slitestyrke og hvor lett det er å håndtere. Tykkere tau (rundt 9.8 mm til 10.2 mm) er generelt mer slitesterke og gir bedre friksjon i taubremsen. Dette gjør dem enklere å kontrollere, noe som er en fordel for nybegynnere eller til "arbeidsklatring" der man henger mye og øver på flytt. Tynnere tau (ned mot 9.0 mm for heltau) er lettere og glir raskere gjennom utstyret, men krever en mer erfaren hånd på bremsen da de løper fortere.

Lengde og impregnering

Hvor langt tau du trenger avhenger av hvor du klatrer. Inne holder det ofte med 40 eller 50 meter, mens utendørs er 60 meter blitt en slags standard. På enkelte moderne sportsklatrefelt og lengre taulengder i fjellet kan det være nødvendig med 70 eller 80 meter. Sjekk alltid føreren for området du skal til.

Til slutt bør du vurdere om du trenger et impregnert tau (ofte merket som "Dry"). Hvis du klatrer is eller alpint, er dette viktig for å hindre at tauet trekker til seg vann, blir tungt og fryser. Men impregnering har også en funksjon for sommerklatring: Det hindrer smuss og sandpartikler i å trenge inn i kjernen, noe som bevarer tauets egenskaper over tid.