Klatringens historie

Klatringens historie

Klatringens historie

Tekst: Lina Samuelsson

Profiler

Erik Massih har klatret siden starten av 90-tallet og egnet store deler av sine voksne år på å bo i en ryggsekk med klatring som eneste interesse. Han har klatret over 300 leder i grad 8 og vanskeligere og har tatt seg opp big walls verden over. Erik bor i dag i Bagarmossen i Stockholm med sine to barn og kone, klatreren Sofia Sandgren Massih, og driver selskapet Aurora Outdoor som fungerer som byrå til Five Ten og Walltopia. Den neste drømmen er å ta seg til Cirque of the Unclimbables i nordvestre Canada, Tsaranoro i Madagaskar eller den ærefryktede Cerro Torre i Chaltén, Patagonia.

Per Calleberg har klatret siden slutten av 70-tallet, da han oppdaget klatringen som utvekslingsstudent i West Virgina, USA. Per brukte nesten all sin fritid fra 70- til begynnelsen av 00-tallet på klatring, og har gitt ut klatrebøkene Klippklättring (1986), Stora Klippklättringsboken (2001) og Klättrarens själ (2005). Per bor i Bromma, Stockholm, med samboeren Lisa, som er psykoterapeut og de to kattene Totte og Tingeling. Han jobber som psykolog med fokus på krisehåndtering. Per foretrekker middels vanskelige og lange turer med mye naturopplevelser, og drømmedestinasjonene er Salbitschijen Westgrat i Sveits og Espolón Central i Puig Campana i Spania.

Fra et eventyr for ett fåtall til en sport for de brede massene

Det er snart 50 år siden fjellgeitene i det Svenska Alpinistförbundet ble klatreentusiaster i Klätterförbundet. Og i dag finnes det klatrehaller innen kort avstand, nesten overalt i landet. Hooked forteller hvordan dette gikk til.

Året er 1974. Mike Graham, 18 år, har akkurat slått leir i Yosemite Valley. Han har funnet sin type mennesker – en gruppe langhårige hippies, både menn og kvinner, som har gjort nasjonalpaken til sin egen stue med hjelp av viljestyrke, muskelstyrke, hvite knoker og en ryggsekk med episke bandanas. «Vi hadde sett trendene som ble utviklet innen surfing og vi følte at de hadde kontroll – de hadde en jævla kul stil. Det var det vi begynte å føre inn i klatringen – en viss følelse for stil. De startet med klærne: hvite malerbukser, en kalkpose og bandanaen. (...) Og så brukte vi ikke særlig mye beskyttelse så klart – for å virke tøffe», har Dean Fidelman, en av Mike Grahams kamerater, fortalt til GQ Style. Klatring var farlig, det var utfordrende. Det var et uttrykk for den nye generasjonen og en kulturell revolusjon som grep tak i USA og nektet å gi slipp. Året er 1974. Svenska Alpinistförbundet, en liten gruppe mennesker fra Svenska Fjällklubben, har akkurat byttet navn til Svenska Klätterförbundet og har kommet med sin tredje utgave av magasinet Bergsport. Sveriges klatrere er liten gjeng og består først og fremst av en gruppe mennesker med en smittende entusiasme og lidenskap, ikke bare for harde klipper, men også for den svenske fjellverden, skogens fugleliv og skikjøring. I utgavene av Bergsport deler de med seg av ruter og fjell, og i juni 1977 tipser Lasse Svadängs om fjellet Häller, nære Lysekil, med tillegget: «Spør bonden om lov, så får du telte på engen nedenfor fjellet (...) samme bonde har hester på engen som tidligere nevnt.» Mens amerikanske hippies med bandana erobrer fjellvegger i nasjonalparken Yosemite, har Sveriges klatrere en forkjærlighet til alt fra vandring til kakao. Ja, på mange måter var nok Sverige litt sin egen mikrokosmos i klatreverdenen. En oase, der idéer og tanker rundt klatringens betydelse og praksis kunne prøves og feiles, uforstyrret av omverdenen.

Og omvendt var også Yosemites langhårige hippies i ett eget univers, isolert i tid og rom. Det er nettopp disse mikrokosmos av klatrekulturen som har satt dype spor i utviklingen av klatringen. Ett eksempel er Tsjekkia og øst-Tysklands spesielle forhold til bolter og sikring – der kalde krigens jernteppe gjorde at 80-tallets diskusjoner tok andre retninger og boltrede ruter ble færre og vanskeligere. Ett annet er engelske Sheffields uredde forhold til uboltret sandstein. Og ett tredje – den «vi er sammen»-følesen som ser ut til å seire rundt Bohusläns Klätterklubb. Disse små universene har vært veldig verdifulle for klatringen som kultur. For det er nettopp i disse små gruppene nye ruter oppdages, nye normer etableres og nye ambisjoner og drømmer – for hvert år litt større og litt dristigere – formuleres.

Klatringens ånd

Men på samme tid, til tross for overfladiske kulturelle forskjeller, er det mange som forenes – noe både Per Calleberg og Erik Massih understreker i hvert sitt intervju. Begge er gamle i gamet og har klatret lenge – Per siden 1978 og Erik siden starten på 90-tallet. Til tross for at jeg snakker med dem ved forskjellige anledninger, understreker de begge hvordan fjellklatrere historisk har vært preget av deres revolusjonerende ønske og ønsket om å gå utenfor samfunnets standarder. - Det er absolutt noe som har lokket når det handler om bristen på regler, om å ta seg ut og erobre nye mål, nye høyder, uten å måtte passe på tiden eller presse seg inn i en slags mal for hvordan ting skal gjøres, sier Erik Massih. Han startet å klatre i en ti meter høy fjellvegg bak skolen på videregående – helt uten klatreutstyr, klatrekompiser eller noen aning om at det fantes en sport som kaltes klatring. Eller som Per Calleberg uttrykker det: - Klatringen ble sett på med stor skepsis og for oss klatrere var det noe man var stolt over. - Det var litt antimode – det var nesten som en politisk greie å klatre. Folk syntes vi var så rare, de forstod ikke hva vi holdt på med. Men er det slik fortsatt? - Nei, det er totalt forandret.

Eller som Erik Massih kommenterer: - I dag har vel alle sett The Dawn Wall eller Free Solo – folk som ikke klatrer selv engang har sett dem. Det svenske klatresamfunnet var lenge lite. Den var en gruppe mennsker som kjente hverandre godt og holdt sammen, ettersom klatringen, frem til midten av 80-tallet, ble sett på med en viss skepsis. Klatret du, så klatret du leder, utendørs – andre alternativer fantes ikke – og den dedikasjon og utstyr som kreves til fjellklatring, gjorde at sporten ble holdt til en liten og høyst dedikert gruppe entusiaster. - De hadde en klatrevegg i kjelleren på Mariaskolen som de satte opp en gang 1983-84, etter at malerstudentene hadde brukt den til å øve på å tapetsere, forteller Per Calleberg. Grepene var laget av treklosser og jeg hadde en kompis, Daniel Bidner, som ble helt bergtatt av det der. Han klatra rundt og rundt i flere timer og sa at det var som å klatre en langtur i Alpene, bare uten tau. Mye av klatreverdens fellesskap kretset rundt utgivelsen av magasinet Bergsport, der alt fra nye ruter til debattinnlegg og informasjon om lokale klatretreff ble publisert. Magasinet, som fortsatt eksisterer, forteller i en artikkelserie om hvordan det har gått under de fem tiårene siden den ble til.

80-tallet

80-tallet var en tid som ble preget, ikke bare av Paolo Robertos ville åsyn i Stockholmsnatt eller Carolas gule dress, men også av en klatreentusiasme som – sakte, men sikkert – vokste i takt med at klatrenes lycratights fikk flere farger. I Bergsport var 80-tallet en epoke med heftige debatter. Klatreverden var, kanskje på grunn av sin opprinnelse i Alpinistförbundet, følsom rundt alle spørsmål som dreide seg om miljøpåvirkning på skog og mark. Forutenom chipping – som i dag enstemming fordømmes av de fleste klatresamfunn – var derfor boltrede leder og til og med bruken av kritt hete emner på dagsordenen. Førstnevnte kan virke umoralsk, siden bolter og kritt i dag er selvklare innslag, men på 80-tallet var klatrekulturen fortsatt i oppstartsfasen og ny teknikk krevde nye normer – normer som alt for ofte ble forhandlet frem gjennom betente krangler i hjertet av klatresamfunnene. - I 1981, på det årlige Klätterförbundets møte, var det flere som ønsket å forby - eller distansere seg fra – den gruppen klatrere som fokuserte på prestasjonsorientert klatring. De mente at prestasjonsklatrene ikke hadde samme respekt for naturen og ville at forbundet enstemmig skulle fordømme prestasjonsklatring. Det kan virke rart i dag, men i 1981 var det fortsatt mange som følte at det var helt konsekvent og logisk å resonere på den måten, forteller Per Calleberg. I 1987 ble Borrbultsvisan av Arne Nordin publisert i Bergsport. Boltrede leder var på denne tiden noe kontroverst i klatreverdenen og et stort vannskille i klatredebatten.

Borrbultsvisan

Vi klättrar mycket bättre med vår kära borrmaskin borrmaskin-skin-skin, borrma-borrma-borrmaskin och ännu bättre blir det sen med braj och kokain kokain-in-in, koka-koka-kokain

(Arne Nordin. Visa: Josefin med Symaskin)

90-tallet

Erik Massih er en av dem som har ledklatret så lenge at han kan sies å være en gammel rev. Han har vært aktiv i nesten alle typer av klatring og har klatret over 300 leder med grad 8 jorden rundt, etter at han som tenåring hoppet på toget fra Västerås til Stockholm for å kjøpe sine første klatresko. Når jeg spør han om hans generasjons klatrere – de som primært ledklatret utendørs, siden innendørsklatring fortsatt var en liten nisje på 90-tallet – skilte seg fra tidligere generasjoner, tenker han en stund før han svarer. - Alle generasjoner har vel på en eller annen måte ville skille seg fra de tidligere og vi var vel ikke noe annerledes. Vi var en ganske liten gruppe utøvere som alle kjente hverandre og vi ville gjerne være bedre enn de tidligere generasjonene. Vi ville gjøre vanskeligere leder og bli bedre enn forrige generasjonens sportsklatrere, men uten maler og regler for hvordan man skulle klatre. Grungen hadde også kommet seg inn i klatreverdenen og kanskje virket 80-tallets prestasjonsorienterte sportsklatring litt latterlig – selv om det absolutt ikke betydde at den kom til å dø ut. Nye, sultne klatrere ville gjerne ta seg tilbake til opprinnelsen igjen og deres kulturelle markør ble en lengsel tilbake til de utemmede naturopplevelsene og de ukontrollerte fjellveggene som det Svenska Klätterförbundet hadde hugget inn i, allerede på 1970-tallet.

I 1994 ble den første store avdelingen for innendørsklatring, Klätterveket i Sickla, innviet, noe som ble et vendepunkt for klatringen. Helt plutselig ble klatring tilgjengelig som en fritidsaktivitet for alle, i stedet for en særinteresse for ett fåtall. Fjellklatring krever, tross alt, ikke bare kunnskap om leder og utstyr – men også tidskrevende utflukter og ekskursjoner til steder hvor man kunne klatre. Innendørsveggene gjorde det mulig for klatrere å få en klatreglede på en helt annen måte enn tidligere, da klatremulighetene (i hvertfall for de som bodde i hovedstaden) lå en liten busstur unna. Vanskelige leder kunne klatres flere ganger, uten å bli avbrutt av regn eller hjemreise. 90-tallet var også det tiåret da flere kvinner kom inn i klatringen. Renata Chlumska besteg, som første svenske kvinne, Mount Everest og Ingela Nilsson utmerket seg i sportsklatringsammenheng. En annen stor utvikling skjedde innen en populær gren av klatringen, nemlig buldring.

00-tallet

På 00-tallet eksploderte interessen for klatring i alle dens former, sannsynligvis inspirert av at klatrehaller poppet opp som aldri før. Tilgjengeligheten ga en økt etterspørsel og flere kunne prøve klatring som ett morsomt tidsfordriv – til forskjell fra tidligere generasjoners klatrere, som ofte kom inn i klatringen ved å bli introdusert av gamle, ihuga klatrere. Antall klatrere vokste, og som Per Calleberg sa: - Fram til slutten av 90-tallet var det nesten garantert at du kjente de andre som var ute og klatret. Nå blir man overrasket om man tilfeldigvis kjenner noen! Dokumentarer som Free Solo og The Dawn Wall gjorde klatringen enda mer populær, og dens normer og uttrykksformer ble mer vanlig – mye på grunn av internett, som stort sett har tatt over etter Bergsport som Sveriges klatreforum. I dag er det vanskelig å fastslå hvor i verden sportens største influencer kommer fra, og nye leder og klatredestinasjoner popualriseres like mye av sportens store navn og kjente bloggere, som av praten mellom klatrere. Men til tross for økningen i antall aktive klatrere – og at både The Dawn Wall og Free Solo utspiller seg på Yosemites mektige fjellvegger – virker det som at utendørsklatring ikke har fått samme popularitet som innendørsklatring. Kanskje er en av anledningene til dette at utendørsklatring fortsatt krever en større insats – i form av tid, penger og utstyr. Erik Massih understreker at det ikke finnes flere i dag som kan gjøre leder i grad 8 – det er snarere færre, mener han. En grunn til det er at innendørsvegger ikke kan forberede klatrere til den utfordringen det innebærer å klatre en vanskelig fjellvegg – og ettersom innendørsklatring er så tilgjengelig og behagelig, er det ikke lengre like mange som har tålmodighet til å bli bra på utendørsklatring. Derimot har trøskelen for å begynne å klatre blitt lavere, noe som gjør at flere får mulighet til å oppdage hvor morsom denne sporten er.

- Når jeg startet var det liksom alt eller ingenting, på en måte. Nå er det jo så lett – altså, jeg er så takknemlig for at det finnes innendørsvegger, for jeg har jo familie og lagt bort det livet hvor alt kun handlet om klatring. Nå har jeg så mye annet å være takknemlig for. Og man kan jo klatre mer på noen timer i dag [på innendørsvegger, red. anm.] enn hva man kunne på en hel dag før. Per Calleberg på sin side, virker å ha en viss skepsis til dagens klatrere, som fremstår som ivrige hundevalper sammenlignet med tidligere generasjoner. - De kommer nok fra en annen kultur, sier han. For det er som om de vil klatre så fort som mulig. Før tok det jo noen år før man kunne klatre en 6-led. Men nå er det som at folk vil klatre 6-leder første sesongenen de klatrer, så det finnes liksom ingen tålmodighet. Og det blir veldig mye bolting der det ikke er nødvendig å bolte. Men selv om klatreveggene utvilsomt har forandret klatrelandskapet – både når det gjelder hvem som klatrer og hvordan man klatrer – så finnes det fortsatt små områder, små univers, der klatrefantaster og revolusjonslysten fortsatt herjer. Erik Massih, som har tilbragt en stor del av sitt voksne liv som en nomade med klatring som frokost, lunsj og middag, lyser opp når han snakker om klatremiljøet i Bohuslän: - Altså, det finnes jo fortsatt ... det finnes i Bohuslän, en gjeng ganske unge klatrere som bor i en hytte sammen og klatrer i prinsipp døgnet rundt. De har sin helt egen greie der oppe. Så ånden lever fortsatt – jeg blir helt varm innvendig når jeg ser det.