Frihet, utmattelse og lykkerus

Mer enn 2500 km gjennom Tysklands gater, i klatreveggen med fargerike grep fulle av kritt og svette, når du passerer en 30 meter dyp sprekk i isveggen, i en snøstorm i minus 20° - det er der de elsker å være.

Våre kolleager Martina, Emma, Madeleine og Ann-Charlotte nevner alle frihet når de snakker om sin lidenskap. Selv om (is)klatring, fjellklatring og bikepacking krever mye av dem, mister de aldri troen på at de vil nå sitt mål. Som Ann-Charlotte sa: “Det er dine tanker som sier at du ikke klarer mer. Kroppen din kan fortsette og fortsette. "

Her kan du lese mer om deres utfordringer og hva som driver dem til å fortsette.

ANN-CHARLOTTE

Hvor enn du fester blikket er det bare hvit stillhet

«Det er som å komme hjem». Islandskapet – en tur hun har forberedt lenge. Trening og klatring på treningsstudio henholdsvis 3 ganger i uken, pluss lengre økter i helgen med venner og en kopp kaffe.

Dagen før isklatring i Alpene pleide de å forberede seg på forskjellige scenarier, for eksempel: Hvis de vet at de kommer til å passere et område med sprekker, må all sikkerhet planlegges, alle som er med må vite hvordan de håndterer tauet og hvordan man bygger et anker hvis det er nødvendig å trekke opp noen.

Dagen før blir alt utstyr sjekket, i tillegg til værmeldinga. Alt materiell skal alltid være pålitelig, det er alfa omega. Og hvis været ombestemmer seg, må man snu og dra tilbake til basecamp. Det samme gjelder kroppssignalene: med feber måtte Ann-Charlotte droppe klatringen en gang, noe som var veldig irriterende. «Men jeg visste at det ville ha vært farlig å fortsette i den tilstanden». I stedet tilbrakte hun dagen hun hadde planlagt i flere uker i badekaret...

Hun ønsker ikke å fokusere på farene ved isklatring, det kan ødelegge dagen. I full konsentrasjon beveger gruppen seg fremover, sakte og bevisst. Alt er hvitt og stille. Noen øyeblikk grenser til mirakler.

Ann-Charlotte, som jobber i vår økonomiavdeling, ble ofte invitert til downhill sessions av MTB-entusiastiske kolleger. Og hun har like ofte blitt spurt om hvorfor sykling skremmer henne, mens hun kan slappe av og overlate skjebnen til et tau, oppe i en 30 meter høy isvegg, med skarpe gjenstander på hender og føtter. «Isklatring er en veldig sosial sport», understreker hun. Hun sier hun stoler 100% på alle i gruppen, som er tre til ti personer som trener sammen. «Du bør aldri klatre med noen du ikke stoler på, det kan gjøre at du får en dårlig dag.» En god dag, derimot, kan starte med at vekkerklokken ringer klokken 04.00.

- Klatring i mørket, alt du har er lyset fra hodelykten. Og så står solen opp…

Mont Blanc og Gran Paradiso er de høyeste toppene hun har nådd så langt. Da hun så Everest på TV-skjermen for første gang, visste den 10-årige Ann-Charlotte at «dit vil jeg». Det er bra at Ann-Charlotte deler sin lidenskap med kjæresten, ellers ville de knapt sett hverandre.

Nå bor de ett minutt unna havet. Og når snøen har smeltet, tar de på seg våtdraktene og går for å si hei til alger og havbunnsplanter. I vannets stillhet føler hun seg hjemme.

MADELEINE

2512 km bikepacking gjennom Tyskland uten noe særlig forberedelse

En, to, tre. Når stopper det? Fem, sju, ti... Himmelen har åpnet seg og vinden gir seg ikke. Etter 12 kilometer med brostein i vind og regn får Madeleine endelig en asfaltert vei. Bilene tuter. Det er nok til å få deg til å gråte. Motivasjonen forsvinner litt.

Madeleine jobber som CRM Manager i Stuttgart. Hun satte seg på sykkelen 29. juni 2020 og da hadde hun en tre ukers ferie foran seg, ingen erfaring med bikepacking og Hamburg som destinasjon. Hun ønsket kun en ting: Å sykle som hun selv ville. Siden hun hater å planlegge turer, lastet hun ned allerede eksisterende sykkelruter i Tyskland og planla ruten hun skulle sykle på 10 minutter. Dagen før ba hun om tips om hvordan man skulle pakke ordentlig og vurderte om hun skulle ta med en bok eller regnbukse. Avgjørelsen ble tatt til fordel for regnbuksen - heldigvis!

Turen endte i Hamburg etter 2512 kilometer, 18 dager på sykkelsetet og med en fridag innimellom. Bikepacking er tungt og det er ikke alltid like gøy.

- Utslitt fra dagen før, det er vondt å sitte, ikke noe sted å sove innen den nærmeste timen, «men jeg vet at jeg kan klare det».

De tre ukene med bikepacking var en fantastisk opplevelse for henne. En kvinne som er singel trenger ikke en mann ved sin side for å overvinne en utfordring eller å skape en flott ferie

Likevel, utover mann og kvinne, var det noen ganger skummelt å reise alene?

- «Selv om jeg var alene, var jeg aldri ensom»

»Madeleine postet mye på Strava og ble giret av utvekslingen med kvinner og menn som beundret det hun gjorde. Selv om en kollega hadde gitt henne en kniv og en annen en pepperspray før hun dro avgårde, kunne ikke Madeleine forholde seg til deres frykt med den beste viljen i verden. Hun satte opp teltet sitt på campingplasser og tilbrakte noen ganger natten i campinghytte. Hun tillot seg selv en natt på et hotell da hun ønsket å få varmen i seg igjen etter regnværet.

Denne reisen har vist henne hva hun er i stand til. De daglige avstandene på mellom 80 og 195 kilometer tok henne ut av komfortsonen og ga henne en dyp følelse av balanse. Alt som kom imellom - inkludert nye bekjentskaper, god mat, fantastiske landskap - ble et eventyr. Og svart te om morgenen på det første tilgjengelige stedet etter at hun dro, uten å vite hvor hun ville sove om kvelden, ble til en følelse av frihet.

For den givende intensiteten av slike opplevelser, overvinner våt brostein og biler som tuter.

EMMA

På 5416 meter i -20° med endorfiner i blodet

Emma er født og oppvokst i Sverige, og har siden hun var 20 år valgt å bo på de stedene der hun kan leve ut sine lidenskaper. Lofoten, Gaustablikk, Kirkenes og Svalbard, Revelstoke i Canada og Cusco i Peru. For snøen, for sykkelrutene, for turstiene. Og i det ville landskapet, uten skilter og opptråkkede stier, er der hun skaper sin helt egen sti. Å være langt borte fra alt og vite at neste person er milevis unna, nyte solnedgangen i total stillhet og ensomhet, «det er ren magi».

Selv om hun liker veldig godt å bare være avhengig av seg selv – «det er bare meg og min kropp» - setter hun også pris på selskap, om man ser bort fra gåstavene som hun alltid har med seg.

I oktober 2017 dro vår Product Content Manager til Nepal for å vandre, men kom snart i kontakt med Karmaflights: En frivillig organisasjon hun ikke kjente til fra før, planla å dele ut varme jakker til barn i berørte områder etter jordskjelvet i 2015. Hun møtte frivilligteamet i byen Pokhara og ble overbevist om at prosjektet var ekte. Etter at innsamlingen var fullført og 2250 jakker var mottatt, gikk 14 frivillige til 14 skoler i løpet av 8 dager for den store kampanjen Om det var møtene med lokalbefolkningen eller de hun ble kjent med under reisen som gjorde mest inntrykk på hennes seks måneders opphold, vet hun ikke. «Alt hadde en stor innvirkning på meg». Det som var veldig slående var å bli godt kjent med livet til mennesker som lever under disse ekstreme forholdene: Høyt og langt borte fra alt. Blant de reisende, derimot, delte man den samme situasjonen. Før høydesyke og matforgiftning er alle de samme – det kan være alle backpackerne vi møtte på vår vei eller administrerende direktører for de viktigste svenske bankene.

Disse omstendighetene gjorde så det ble så tydelig forskjell på turene i Himalaya og turene i Europa. Likevel var det følelser av glede ved hver tur som ble gjennomført. Selv om den høyeste på 5416 meter over havet var spesielt energidrenerende. I stormen var en litt for lettkledd turkamerat redd for sine kalde hender og føtter, alt kan skje veldig fort i minus 20 grader. En annen ønsket å gi opp 300 høydemeter før mål. Men sammen klarte de det. Emma forteller: «Du har ikke noe valg, du må gå videre». Det den lidenskapelige syklisten og skiløperen liker med fotturer er at man er på farten med lite utstyr. Også er det ganske avslappende.

Trots att Emma är en passionerad cyklist och skidåkare dras hon till vandringen för det långsamma tempot, och det faktum att det inte krävs särskilt mycket utrustning.

- Du trenger bare en god ryggsekk og gode sko.

Denne enkelheten og reduksjonen av det essensielle gjenspeiles i hennes minimalistiske livsstil. Uansett hvor hun kommer til å sette foten igjen, vil hun helt sikkert alltid huske utsikten fra noen av verdens høyeste fjell. I tillegg til den frosne sjokoladebaren før nedstigningen, som aldri har smakt bedre.

MARTINA

Perfekte klatregrep for en vellykket rute

Hun var redd for høyder og er det fortsatt. Men hun har utfordret frykten tre ganger i uken i klatrehallen, i seks år. Martina, som er ansvarlig for tekstene på vår CAMPZ butikk og magasin, ble kjent med klatring i forskjellige klatrehaller i Köln. Det som en gang tok energien fra henne, gir henne nå regelmessig det hun kaller en "climber’s high" - mens jogging, som er "for repeterende og ensformig", aldri hjalp henne med å oppnå det hun ville.

Risiko spiller absolutt en rolle i dette. Denne «kontrollerte faren» Martina snakker om, noe som krever total fokus og frykten av å falle i tauet, blir til adrenalin. Men høydepunktene kommer også fra den lykkelige tilfeldigheten mellom ruta og klatrerens dedikasjon: ruten blir "laget for deg». Hvert grep er akkurat der du trenger at det skal være.

- «Kroppen min vet nøyaktig hvordan jeg klatrer denne ruten, selv om det er første gangen jeg klatrer den.»

Dette skjer ikke så ofte: noen ganger er veggen ment for mindre kropper, noen ganger krever det mye overkroppsstyrke, noen ganger mye fleksibilitet. Når hun får det til, bli hun veldig glad.

Er det noe man kan gjøre feil? Du klatrer feil kun hvis du skader deg. Bortsett fra det, så kan du klatre en rute på forskjellige måter. Feilene ved klatring er ikke moralske, men rent pragmatiske - med alvorlige konsekvenser noen ganger.Martina opplevde faktisk reell fare en gang da hun og hennes belay-partner ikke var koblet til det samme tauet. Da Martina sjekket dette var hun allerede tre meter oppe i veggen. De hadde glemt det viktige partnerkontrollritualet denne gangen.

- Det kunne faktisk gått virkelig ille den gangen

Hennes beste prestasjon? Ruten på universitetets campus i San Francisco tok henne opp til 22 meter. Før hun nådde det, var det et kritisk øyeblikk da hun forstod at hun var litt over 15 meter og skjønte at «dette er høyere enn du er vant til». Å overvinne frykten gjør henne stolt.

Men selv ser hun mye mer i det; en dyp tilfredshet med å ha overrasket seg selv. Og å innse at man kan pushe grensene mye lengre enn man først trodde.